Den digitale fortellingen var langt mer krevende enn forventet. Da eksempelet ble vist den dagen oppgaven ble presentert, tenkte jeg de hele skulle gå ganske greit. Jeg gledet meg, ja hele opplegget virket svært spennende. Tankene gnagde langt inni meg, men jeg hadde vanskelig for å finne inspirasjon. Hvordan ta opp et viktig tema, uten å støte noen? Det vil si, jeg hadde som formål å skape en vekker, men ikke ved å begi meg ut på et område hvor jeg ville være utenforstående. Jeg ville ihvertfall forsøke å unngå det.
Gjennom hele desember måned kunne man lese om de beste julegavetipsene. Det var overalt. Idet du kjørte med bussen hang plakater både utenfor vinduet og over hodet ditt: gaven du var sikker på mannen din trengte, isåfall trengte han en ny. Utrolig at folk kjøper alt dette, tenkte jeg, idet jeg var på vei til Sandvika for å kjøpe julegaver.
Jeg brenner for (eller skal jeg si imot?) medias innflytelse på oss, og de vanskelige avgjørelsene vi til stadighet blir satt i. Media elsker å motsi seg selv, fordi det alltid er en motpart som vil overbevise oss om at deres produkt er det riktige. Prøver de å lure oss og hvem skal vi stole på? Her blir vi altså servert lutefisk og harde gaver kontra de mer idealistiske gaveideene. Det var et tilbud om å gi litt til noen som trenger alt og i tillegg få noe i gjengjeld. En julegave + bedre samvittighet + miljøvennlig = og det til en rimelig pris? På mange måter var vel det den komplette gaven. Likevel velger de fleste av oss den sikre utveien, selv om noe innerst inne i oss vet at vi ikke trenger alt mulig . Det at jeg halveis inne i shoppingtransen merket et kvikt napp i vesken og så en mann forsvinne like raskt som pengene mine, gjorde ikke bare noe med min innstilling til julegaver, men jeg fikk en også idè.
Sider som kirkens nødhjelp, flyktninghjelpen, var bare få av de som tilbyr gaver med mening. Jeg hentet mye inspirasjon her i fra og brukte mye tid på å skape en fortelling som ville passe nettopp denne sjangeren. Prosjektet var meget energi og tidskrevende, spesielt med flere forkjellige programnedlastninger og tilpasninger, klipping av musikk og redigering av bilder som ikke alltid er like lett med mine ukompompotente datakunnskaper. Mye tid ble tilbrakt fra 1 juledag og helt mot slutten,
natten den 9 januar. Her vil jeg nevne at det tekniske sviktet opp mot flere ganger, noe jeg er sikker på at jeg ikke er alene om. Da jeg la meg den siste kvelden, så det hele svart ut. Motløs og klar for IG i norsk muntlig eller hva et tomt bidrag vil medføre, tok jeg utrolig nok med meg hjemme-pcen på skolen. Jeg vet vel ikke helt hva jeg skal si om følelsen av å få filmen sin vist på storskjerm med stemme og alt, for ærlig talt var jeg bare glad for at noe dukket opp i det hele tatt. Et bagatelisert mirakel? Eller bare flaks? Jeg vil vel ikke si at det er et mirakel når jeg tenker meg om. Et mirakel er når noe uvirkelig skjer med en som har gitt opp alt håp. Akkurat som med Mariam.
Bildet er fra flickr. Det var et av hovedbudskapene jeg ville få frem i fortellingen min.
Gjennom hele desember måned kunne man lese om de beste julegavetipsene. Det var overalt. Idet du kjørte med bussen hang plakater både utenfor vinduet og over hodet ditt: gaven du var sikker på mannen din trengte, isåfall trengte han en ny. Utrolig at folk kjøper alt dette, tenkte jeg, idet jeg var på vei til Sandvika for å kjøpe julegaver.
Jeg brenner for (eller skal jeg si imot?) medias innflytelse på oss, og de vanskelige avgjørelsene vi til stadighet blir satt i. Media elsker å motsi seg selv, fordi det alltid er en motpart som vil overbevise oss om at deres produkt er det riktige. Prøver de å lure oss og hvem skal vi stole på? Her blir vi altså servert lutefisk og harde gaver kontra de mer idealistiske gaveideene. Det var et tilbud om å gi litt til noen som trenger alt og i tillegg få noe i gjengjeld. En julegave + bedre samvittighet + miljøvennlig = og det til en rimelig pris? På mange måter var vel det den komplette gaven. Likevel velger de fleste av oss den sikre utveien, selv om noe innerst inne i oss vet at vi ikke trenger alt mulig . Det at jeg halveis inne i shoppingtransen merket et kvikt napp i vesken og så en mann forsvinne like raskt som pengene mine, gjorde ikke bare noe med min innstilling til julegaver, men jeg fikk en også idè.
Sider som kirkens nødhjelp, flyktninghjelpen, var bare få av de som tilbyr gaver med mening. Jeg hentet mye inspirasjon her i fra og brukte mye tid på å skape en fortelling som ville passe nettopp denne sjangeren. Prosjektet var meget energi og tidskrevende, spesielt med flere forkjellige programnedlastninger og tilpasninger, klipping av musikk og redigering av bilder som ikke alltid er like lett med mine ukompompotente datakunnskaper. Mye tid ble tilbrakt fra 1 juledag og helt mot slutten,
natten den 9 januar. Her vil jeg nevne at det tekniske sviktet opp mot flere ganger, noe jeg er sikker på at jeg ikke er alene om. Da jeg la meg den siste kvelden, så det hele svart ut. Motløs og klar for IG i norsk muntlig eller hva et tomt bidrag vil medføre, tok jeg utrolig nok med meg hjemme-pcen på skolen. Jeg vet vel ikke helt hva jeg skal si om følelsen av å få filmen sin vist på storskjerm med stemme og alt, for ærlig talt var jeg bare glad for at noe dukket opp i det hele tatt. Et bagatelisert mirakel? Eller bare flaks? Jeg vil vel ikke si at det er et mirakel når jeg tenker meg om. Et mirakel er når noe uvirkelig skjer med en som har gitt opp alt håp. Akkurat som med Mariam.Bildet er fra flickr. Det var et av hovedbudskapene jeg ville få frem i fortellingen min.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar