Operasjon Dagsverk

Utdanning er en viktig del av Norges samfunn, så viktig at vi lett tar den for gitt. Mulighetene vi har er unike på verdensbasis, noe jeg vet er på grunn av alle barns rett til skole. Sammenligner vi med Bangladesh er levestandarden der på den andre enden av skalaen. Her i Norge finner vi likevel stadig noe å forbedre. Vi klager på dårlig luft, lærere, lærerbøker, ja i det hele tatt skolesystemet. Listen er lang. Da lurer jeg på hva med dem som ikke har noe av dette i det hele tatt, og de få som er så heldige, tror jeg ikke tenker på hva som kan forbedres, det viktigste er at de har det. Jeg snakker om muligheten til utdanning.

Alle barn i Norge har rett til utdanning. Jeg har gratis skolegang, der 10 av årene er obligatoriske. På videregående kan jeg velge teoretiske fag eller begynne på yrkesopplæring. Jeg har utallige valg i livet, og kan se fram til et liv jeg selv velger å rette meg mot. På mange måter er fremtiden min sikret med dette.

Fordi alle primærbehovene mine er dekket i stor grad, er bekymringene mine et helt annet sted. Det er her jeg tror de største forskjellene mellom nord og sør ligger. Jeg får mat på bordet hver dag, mer enn det aller nødvendigste av klær, to forsørgere og ikke minst hus og varme. I Bangladesh er situasjonen en helt annen, der finnes en helt annen hverdag der håp om skole er det eneste forholdet de har til utdanning. Jentene skal giftes bort så fort som mulig, derfor blir det sett på som liten vits i å skaffe seg utdannelse. Hverdagen består stort sett av innsats på harde livet, og det for noen småslanter.

Jeg synes OD-dagen skaper et godt fokus, bl.a fordi media allerede virker lei av dette med fattigdom. Da er det fint at denne dagen er til for å engasjere ungdom. Det er viktig å skape interesse i tidlig alder, for det er jo vi som er fremtiden! At vi jobber for pengene burde gjøre at vi får mer forståelse for dem, selv om en dags (slapp?) jobbing for 300 kr ikke kan sammenlignes med den luselønna de får. Utdanning er veldig viktig for langsiktig utvikling av u-land. Hadde alle barn i Bangladesh fått denne muligheten, ville fremtiden sett helt annerledes ut. Det er operasjons dagsverk sitt viktigste mål, og nettopp derfor OD-dagen er så viktig.


Bilde 1: FlickrCC
Bilde 2: FlickrCC

En helt ny jungel

Jeg har faktisk aldri sett jungelboken før, og da mener jeg originalversjonen. Det var også denne jeg trodde vi skulle se idet vi fikk vite at vi skulle på teater, men i løpet av workshopen, scenesightseeing og i møtet med Adil kjønte jeg at dette var noe annet. Det var langt fra klassikeren der alt foregår blant grønne trær i friske naturomgivelser, men en nyoppsetning i moderne tid. Kulissene var utrolig bra laget, alt var nedslitt og skulle gi et inntrykk av hvordan vi påvirker jorden vår. For min del var det noe av dette som gjorde meg mer spent for hva som ville vises senere. Forventningene mine steg mye i forkant av forestillingen.

Det var med blandede følelser jeg gikk ut av teatersalen. Hva var det med Kill Bill? Ikke for å glemme de feminine apekattene og Baghera som var blitt transvesitt. Kanskje også dette var noe som skulle understreke en moderne tid? Skuespillet var oppdatert og virket bedre tilpasset vårt samfunn i dag. Oppsetningen og konseptet var spennende. Jeg tviler på at jeg er den eneste som har tenkt på hvordan verden vil se ut i fremtiden. Denne nyutgaven av jungelboken syns jeg viste en utrolig interessant tolkning.

Jeg likte rollene i stykket, både fordi de var interessante på hver sin måte, men også fordi jeg kjente igjen noen av dem fra før av. Ansiktet fra dansefeber var vel kanskje lettest å kjenne igjen, og det at han skulle spille hovedrollen gjorde meg bare enda mer spent. Hver gang han var på scenen fikk jeg en følelse av at jeg var på et mindre seriøst teater, men det var også dette som gjorde hele forestillingen mer leken! Adils ''foredrag'' på starten, workshop og det at vi beveget oss i kulissene gjorde at jeg fikk et helt annet forhold til det som skjedde på scenen i ettertid. Jeg syns Adil gjorde en bra Mowgley med tanke på bakgrunnen hans, og dansen hans er bare utrolig! Alt i alt, ser jeg tilbake på en fin dag og er enig i det meste av kritikken som er gitt!


Det Norske Teateret. -Bildet er henter her i fra.

Hva er vitsen?

Det var vel det jeg tenkte i mitt første møte med nynorsk, som aldri har vært et av fagene jeg liker best. Kanskje skyldes det min egen dårlige innstilling til faget, men jeg tror neppe jeg er den eneste som ikke har forstått hvilke nytte vi vil ha av nynorsken.
Nynorsk et fag man må jobbe mye med for å oppnå gode resultater. Det var først på slutten av tiende klasse jeg skjønte jeg måtte slutte å være bitter for noe som kun ligger i hendene til kunnskapsministeren. Det var et steg i riktig retning, men nynorsk er fortsatt noe jeg syns er vanskelig. Det viser seg at jeg gjør de de samme feilene om igjen. Teksten vi fikk tilbake var intet unntak. Jeg skjønner at dette er noe jeg må jobbe godt med. Samtidig betyr nynorsk noe mer positivt for meg nå enn tidligere, det er tross alt en viktig del av Norges kultur, ikke bare en ekstra utfordring lærerne vil gi oss. Jeg tror motivasjonen er lettere hvis jeg forstår formålet med nynorsk, og jeg håper også nynorsk får vist flere nye sider i løpet av disse tre årene, og at jeg blir inspirert til å lære!

Bildet er hentet her i fra

Skriveglede

Min lille blogg.
Fra jeg var liten har jeg alltid syntes det har vært gøy skrive. Første gang jeg lærte å skrive et ord, gjorde noe med meg. Ordet, eller navnet i mitt tilfelle, falt forresten på Hanna. Fantasifullt eller hva? Uansett, det må ha skjedd noe magisk med den kulepennen. Jeg innbiller meg å ha sittet flere timer og gjenta det jeg nettopp hadde lært meg. Nye løkker fylte tomme linjer endeløst. Ikke lenge etter ble jeg funnet ved skrivebordet av søsteren min, som så med et par forundrede øyne på meg. Der satt jeg og skrev min første bok, og den skulle bare bli en av flere etterfølgere. Kanskje var de ikke av de mest fullførte og grammatisk korrekte, men jeg likte å se på dem som bøker. Selv den lille boken om "Maris telefonsamtale" på fire A5 sider, karakteriserte jeg som en bok.

Noen år senere sitter jeg på skolen og skriver innlegg om norskfaget i bloggen min. Man kan vel si at jeg har forandret både det ene og det andre i løpet av tiden. Ihvertfall er det liten tvil om at skrivegleden fortsatt er tilstede, selv om jeg selvsagt har møtt kritikk opp gjennom årene. På en positiv side er det jo nettopp det som er helt nødvendig for å utvikles også. Det er kanskje å ta litt hardt i, men jeg vil på mange måter si at norsklæreren min på ungdomskolen bidro til at mye av drømmen som forfatter ble knust. Det er et tilbakelagt stadium, og jeg er klar for nye utfordringer i norsk. Spesielt her på bloggen ser jeg frem til å få fram mye av det jeg bryr meg om!

Bildet er fra flickrcc.bluemountains